Jeg er så heldig at jeg fikk være bonusvoksen for verdens herligste gutt og ungdom – Anders. Vi ble kjent da han var liten guttepjokk, og han var en herlig fyr. I over 10 år bodde vi sammen, etter at han som 5-åring selv bestemte at jeg skulle flytte inn hos ham og pappa.
Anders fikk leukemi høsten 2008. Han kjempet hardt, og kom seg greit gjennom den innledende fasen av behandlingen. Han spilte basketball i friminuttene på skolen i en periode der legene mente han burde vært så svak at han var sengeliggende. Pågangsmot, livsvilje og glede over små og store ting var sentrale elementer i personligheten til Anders. Og ikke minst gleden over å ha flest mulig av de han var glad i rundt seg. Det hjalp ham gjennom tre års knallhard behandling, og det hjalp oss som stod rundt ham til å klare å bli stående der. Han støttet oss vel så mye som vi støttet ham.
Anders fikk sitt første tilbakefall omtrent midtveis i den første behandlingsprotokollen, tidlig i 2010. Han ble benmargstransplantert sommeren 2010, og var i hjemmeisolat hele høsten. Ikke lenge etter at hjemmeisolatet ble opphevet, fikk han sitt andre tilbakefall i mars 2011. Også denne behandlingen taklet han på sin vanlige måte, og fullførte bl.a. Eidsvoll-Oslo i Styrkeprøven under 24 timer etter 2. stråling på Radiumhospitalet. Behandlingen for det andre tilbakefallet ble dessverre for tøff for benmargen til Anders, og vi mistet ham 1. oktober 2011.
Tilbake sitter en familie i dyp sorg. Ikke minst to småsøstre som ikke kan forstå at storebroren deres aldri kommer hjem igjen.
Mange husker Anders som helten som håndterte den alvorlige sykdommen sin på en så fantastisk måte. Personlig husker jeg ham best som mennesket som elsket livet så høyt, tok så godt vare på dagene og menneskene i det – også lenge før han ble syk.
Savnet etter Anders er stort og tårene mange.
Men innimellom tårene ligger smilet.
For større enn savnet er gleden over alle dagene vi fikk sammen.
Og større enn sorgen er kjærligheten Anders skapte i mitt hjerte.
(oktober 2011)