Det er vanskelig av og til. Vanskelig å være på innsiden – på utsiden. Vanskelig å være involvert og ikke, være med – men ikke helt.
Jeg er så heldig å ha et bonusbarn. Han heter Anders. Han er 14 år, og verdens flotteste tenåring. Jeg har kjent ham fra han var liten. Fra det første smilet jeg fikk fra den sjenerte guttungen han var da, har han hatt en stor plass i hjertet mitt. Heldigvis liker han meg også :-). Anders er syk. Han fikk leukemi for to år siden.

Jeg tror det var første gangen jeg forstod at jeg ikke var pårørende. Ikke på ordentlig. Frem til det trodde jeg liksom at jeg var innenfor.  Jeg kommer aldri til å glemme døren som lukket seg FORAN ansiktet mitt på sykehuset. De jeg var glad i var innenfor med legene, jeg satt i gangen og ventet. Jeg var ikke en fullverdig del av familien.

Jeg kan leve med det – selvsagt kan jeg det. Intellektuelt skjønner jeg jo at jeg ikke er like viktig som foreldrene. Allikevel var det noe som skjedde den dagen på sykehuset. En oppvåkning på en måte. Wake up and smell the coffee. Du skal være støtte for foreldrene, og for ham. Men du er ikke en del av situasjonen. Du er utenfor. Selv om du føler deg innenfor.

Jeg har tenkt på det mange ganger, og spesielt når det er litt tungt for Anders. Hele kroppen og sinnet skriker etter å være der med ham. På sykehuset. Høre hva legene har å si med en gang og ikke få det gjengitt, med fortolkning, etterpå. Men det er ikke mulig, jeg er ikke nær nok.
Så oppgaven min er å være her hjemme og vente. Snakke med Anders når han kommer hjem. La HAM fortelle sin versjon av hva som er skjedd, sin fortolkning av hva som er galt (eller forhåpentligvis riktig).

Det er en viktig rolle, og jeg tror jeg fyller den godt. Han tar seg i allefall tid til å fortelle meg om det, han bruker energi på det. Jeg liker det, å høre ham og hans tanker, uten å ha mulighet til å fortelle ham hva JEG hørte. La hans tanker flyte fritt. Det er min bonus. Bonusvoksen. Bonusbarn.

(2010)