«Det finnes mennesker som har en spesiell gave, nemlig den å jakte på gleden i livet, finne den, og dele den. Anders var en av dem.» (Dag-Kjetil Hartberg)

 I will tell your story if you die, synger Laleh inne i hodet mitt. Døgnet rundt. Sangen har satt seg helt fast, sammen med en intens følelse av savn. Og nærhet.
Det nærmer seg et år uten Anders. Vi har nettopp opplevd første sommer uten Anders. Vi har vært i Dyreparken uten Anders. Vært på Stråholmen uten Anders. Vært i båten vi kjøpte fordi Anders vokste fra den forrige uten Anders, den båten som lå så lenge på land fordi Anders var syk og vi ikke orket gjøre noe med den. Vi har vært uten Anders, og allikevel har Anders vært så inderlig med i sommer.
Some die Young. 

I will tell your story if you die.

Å fortelle Anders sin historie som en helhet er en oppgave jeg aldri kommer til å våge meg på. Allikevel er det som om strofen vil meg noe. Ikke glemme – aldri glemme. Anders sin historie ble kort, men den var enormt innholdsrik.

Denne delen av Anders sin historie handler om glede. Skulle jeg beskrevet Anders med ett ord, måtte det bli nettopp dette: Glede.

Jeg tror ikke jeg ville beskrevet Anders som en «glad gutt». Han var snarere en ettertenksom, filosofisk, tolkende og dypt rotfestet gutt.
Men han KJENTE på gleden. Hver dag. Små og store gleder.
Glede over venner. Glede over en is. Glede over et uventet besøk. Glede over ny sykkel. Glede over en pall å lage et nytt hopp av. Glede over å stå keeper. Glede over sitt eget rom. Glede over en tekstmelding.  Sportsglede. Glede over en ny venn. Glede over en lillesøster. Og en til. Matglede. Mestringsglede. Glede over andres glede. Gleden over å være der han var – uansett hvor. Glede over noen som ville spille kort. Eller Millionær. Glede over å være sent oppe. Glede over at det var vinter. Glede over at det var sommer. Glede over å vinne 500 kroner på et Flaxlodd. Glede over at sommeren snart var over, så det kunne bli vinter igjen. Glede over å ha så mye å glede seg til.
Anders sitt symbol var smileyen. Den fulgte ham i mange mange år. Han oppsøkte dem, tegnet dem, lagde dem som glassmalerier, fant dem i cliparts. Det var smileyen som kom til meg da jeg stod på rullesteinsstranda på Jomfruland i sommer, og tenkte på Anders. Jeg samlet småstein og tenkte å lage et lite hjerte, en liten hilsen, et lite midlertidig minnesmerke. Men hjertet ville ikke komme. For selv om Anders sin historie har mye kjærlighet, er det første ordet som kommer til meg Glede. Og symbolet han brukte var smilefjeset.
(Juli 2012)