Jeg er ikke sterk. Jeg har aldri følt meg sterk, og motgangen de siste årene har definitivt ikke gjort meg sterkere. Jeg har ikke det aller minste lyst til å være sterk. Jeg har bare lyst til å være helt vanlig, passe sterk og passe svak.

Allikevel er det mange som insisterer på å kalle meg sterk. Både før og nå.

Hva betyr det «å være sterk»?

Jeg er ikke lenger sikker på hva det betyr å være sterk. Jeg tror jeg har blitt kalt sterk fordi jeg har fremstått som målbevisst, karrierebevisst (et skjellsord for mange av en eller annen grunn), fordi jeg har lyktes i det jeg har foretatt meg, og fordi jeg kanskje har fremstått som litt usårbar.
For meg innebærer det å bli kalt sterk at noen vil at jeg skal klare noe. Enten for dem, eller på tross av dem.
Det oppleves også som noe enkelte sier som en trøst til seg selv i blant: «jaja, hun er jo så sterk, så dette klarer hun«.
Det å være sterk ble en del av min identitet. Alle sa det jo, så da måtte det være sånn…?

Når man tror man er sterk, og det viser seg å være feil…

Siden jeg alltid har fått høre at jeg er så sterk, har jeg jo trodd på det. Overmotet i forhold til egen styrke gjorde at livssituasjonen gikk mye lenger enn det burde, da himmelen falt i hodet på oss for et par år siden. Det falt meg rett og slett ikke inn at jeg måtte be om hjelp.
Det gjorde fallet ganske stort. Det ble en dobbel belastning – jeg var utladet, og jeg måtte i tillegg til å lade opp, finne en helt ny identitet.

Ikke spesielt sterk

Jeg bestemte meg tidlig for at min nye identitet ikke skulle inneholde å være sterk. Eller i alle fall ikke mer sterk enn alle andre. Tvert om liker jeg ganske godt å være svak. Eller u-sterk kanskje?
For meg har det åpent nye dører. Å ikke være «den sterke» i en relasjon åpner for å motta omsorg. Og det har jeg virkelig mottatt, fra mange og til dels uventede kanter. Jeg kan ikke tenke meg å gå tilbake til å ikke få omsorg fra andre. Så jeg vender innsiden ut, og er ikke lenger spesielt sterk. Bare sånn helt vanlig.

Motgang gjør sterk?!??!

Jeg skjønner at styrke må være forskjellige ting for forskjellige mennesker. For jeg hører ofte at motgang gjør sterk. At disse vanskelige tidene kommer til å gjøre oss sterkere. Vi kommer til å komme styrket ut i andre enden.
Jeg er ikke blitt sterkere av å oppleve den siste tiden. Ikke i så måte at jeg kan takle andres sykdom. Jeg føler meg på ingen måte sterkere enn for to år siden. Snarere tvert om – sykdommen har gjort meg mye mer sårbar, og mer opptatt av hva som er viktig.
Motgang kan gjøre reflektert. Motgang kan gjøre mer verdirettet. Motgang kan gi nye og bedre perspektiver. Men at det gjør sterk? Vel – da må det være en annen type styrke enn jeg er vant til å tenke på.

Og du? Har du tenkt at vi er så sterke som takler det vi går igjennom? Vi er ikke det. Vi har bare ikke noe valg. Vi har ikke lyst til å være sterke i det vi går gjennom, vi har lyst på et «vanlig» liv. Vi er ikke sterke nå – vi er skikkelig, skikkelig hjelpeløse. Vi KAN ikke legge oss ned og gråte. Vi må forholde oss til dagene og utfordringene som de kommer.
Men om du har lyst til å være litt sterk FOR oss, blir vi veldig glade 🙂
(Juli, 2010)