Hva skal man gjøre? Hva skal man si? Og er det meningen vi skal gi dere svar?
Å være pårørende til en alvorlig syk person er en stor belastning. Da er det godt å ha mange rundt seg som bryr seg om. Det er godt å få snakke om det som skjer, og det er godt å få slippe av og til.
«Hva kan vi gjøre for dere?», er et spørsmål vi ofte får.
Svaret er ikke enkelt. Det er mye vi trenger, men vi er for slitne til å definere det.
Vi vet ikke hva vi skal be om, og vi vet ikke når vi kan gi noe tilbake.
Hvis jeg skal tenke høyt for meg selv rundt temaet måtte det bli noe slik:
– Ikke vær redde for at vi er for slitne for besøk.
Vi er ikke det, men vi er for slitne til å invitere. For slitne til å slå telefonnummeret selv. Det kan være ensomt av og til, men vi klarer ikke komme oss ut av det. Så kom innom neste gang du går tur. Ta en kopp kaffe.
– Ikke vær redd for å spørre hva som skjer.
Det er lettere å snakke om det når dere spør, og jo mer konkrete spørsmål jo enklere. Det er mye bedre å spørre oss enn å forsøke å trøste oss. Noe av det vondeste vi hører, er når andre enn nær familie og venner forteller oss om gode prognoser. Vi vet alt om prognoser, og er glad de er gode, men det hjelper lite om man er på gal side av skillet. Vi fokuserer ikke på statistikk
– Ikke spør om vi vil bli med en gang. Vær konkret.
«Vil du være med i morgen», er det mulig å ta stilling til. «Vil du være med en gang» krever for mye energi å forholde seg til når det står på som verst.
– Inviter mannen min ut på en øl.
… eller en skitur. Inviter meg hjem på et glass vin. Eller gjerne på en cafetur. Inviter Ida på besøk etter skolen, eller ta henne med på kino om dere likevel skal og har plass til en til. Og absolutt ikke minst – for dere som kjenner Anders, fortsett å komme på besøk. Spesielt på sykehuset under innleggelsene blir dagene lange. Besøkene han får blir alltid lyspunkter for ham, og gjør det lettere å bære.
All sosialisering og alt som gjør at vi kan få tenke på noe annet er så inderlig velkomment. Vi bare k l a r e r ikke å planlegge det selv.
Det blir en lang vår for oss. Og vi vil så gjerne ha hjelp – det er så viktig for oss med de små treffpunktene med «normallivet».
(Februar 2010)
Så lett det kan skrives. Tenk om vi kunne tenke slik når vi er i en situasjon. Men vi törr ikke!
Takk for at du skrev om dette.
Godt skrevet! Takk for info. Veldig nyttig å vite. Ha en fin dag! 🙂
Mvh
Anne Brit Paulsen
Takk for kloke ord. Man føler seg ofte så hjelpeløs når noen man er glad i sliter med sorg og tap.
Tusen takk for gode tilbakemeldinger!
Ja, det er lett å føle seg hjelpeløs. Både for den som står utenfor og ser inn og for den som er innenfor og så gjerne skulle klart å se litt mer ut.
I tillegg er det ofte vanskelig å be om hjelp. Vi er jo vant til å «bytte tjenester», og når man er i en fase med alvorlig sykdom vet man at man ikke vil kunne gi noe tilbake på lang tid. I dag vet jeg at det er en gave i seg selv å få lov til å være der for andre.
Som Marianne sier – ofte tør vi ikke. Vi er gjerne redde for å såre, si noe feil, ikke si noe så det blir feil.
Vi, og andre jeg kjenner som har vært i en slik situasjon, opplever at det knapt er noe man KAN si som er feil.
Det vanskeligste er stillheten. Å føle at andre går på nåler sammen med oss, eller går i ring rundt oss. Noen er redde for at vi skal gråte, noen er redde for at de selv skal begynne å gråte.
Men det viktigste er å VÆRE. Gjerne sammen.
Tusen takk for fin tekst.
Jeg har mange ganger tenkt på dette og hva man bør gjøre. Selv syns jeg det er vanskelig å skulle bry meg med «noe jeg ikke har noe med». Hvis jeg ikke kjenner folk godt nok er jeg redd for at det skal bli for mange som legger seg opp i deres situasjon og at dette skal oppfattes som å være for nysgjerrig. Da tenker jeg at det heller blir en ekstra belastning. Så jeg prøver heller å smile, snakke om noe annet eller ender opp med å ikke gjøre noe. Dessverre.