«Hvordan har du det?» Bekymrede blikk fylt av omsorg. «Jo takk, jeg har aldri hatt det bedre.»
Det er litt spesielt, det vi har opplevd de siste par årene. Da Atle ble syk rett etter Karins fødsel, tett fulgt av Anders sin kreftsykdom på høsten trodde vi toppen var nådd for utfordringer. Så kom Anders sitt tilbakefall. Legg det sammen med toåringens stadige sykdommer første år i barnehage, og utfordringene som følger med en førsteklassing, så har jeg vel opplevd en dose utfordringer utover «normalen» i det siste.
Men jeg har aldri hatt det bedre enn akkurat nå.
Hvorfor det da?
Tanken dukket opp for noen uker siden, den har vel ligget og ulmet en stund. Det er ikke hver dag man reflekterer så mye over hvordan man har det, oftest kommer hverdagen i veien. Men jeg satte meg ned og kjente skikkelig etter.
Aldri har jeg hatt så voldsomme svingninger i livet, så mye følelser på både vondt… og godt. Aldri har jeg hatt så mange å bry meg om, og aldri har jeg opplevd så mange som bryr seg om.
Så hvordan kan jeg ha det noe annet enn bra?
Det er klart det har vært roligere dager
Det har vært roligere dager. Jeg husker dager fylt av solskinn og bølgeskvulp, uten at man trengte å gjøre noe annet enn å puste og nyte. Der toppen av lykke var når brunfargen ble dypere, håret lysere og nettene aldri tok slutt. Gode, late dager, som er blitt til gode minner som jeg tar med meg hver dag.
Men var jeg helt tilstede? Jeg tror nok jeg setter mer pris på halvtimen i sola med kaffen og avisen og stille pludring fra friske unger ved siden av meg, enn jeg gjorde på de lange dagene som rullet forbi for 20 år siden.
Ja – ikke at det med stille pludring fra ungene er særlig typisk, det er mer sånn: 6-åringen: «Mamma!!! Se på meg nå!»
Mamma: «Mamma leser avisa» 2-åringen: «Ja, men SEEEE da, det er en flue i vannet!!» Mamma: «Mamma leser avisa, jeg kommer snart» 6-åringen: «SKRIIIIIIIIK – det er en edderkopp på spaden min!!!» Mamma begynner å bli irritert.. : «Mamma leser avisa for…. fillern!! Vent da!»
2-åringen: «Vrææææææææææl!!!!!!!!!»
Hun har sklidd i vannet og slått seg på stoltheten, avisstunden er definitivt over for denne gang…
Det er klart det har vært enklere dager
Det har vært enklere dager også. Dager uten bekymringer for alvorlige ting, uten den frykten det er å ha noen i nær familie som er alvorlig syk.
Det å gå og være redd hele tiden er ingen god følelse. Jeg har vært mye redd. Men jeg er ikke redd lenger. Bekymret ja, men ikke den lammende følelsen som følger frykt. Bare det å ha opplevd frykten, og så slippe den, er nok til å bli rent lykkelig.
Når noe går bra, går gjerne mer enda bedre
Fra jeg første gang fortalte svigermor (og meg selv) at jeg aldri har hatt det bedre, har ting bare blitt enda bedre. Anders har kommet ut fra sykehuset og dagene er betraktelig lysere enn for bare noen måneder siden.