Leste dette diktet av Andre Bjerke i dag. Det grep meg. Vakkert og vemodig.

Ikke som en Cæsar gjorde,

skal du med et sverd bevæbne

deg mot verden, men med ordet:

Amor Fati – elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte

som din sterkeste befrier:

Du har valgt din sti i krattet.

Ikke skjel til andre stier!

Også smerten er din tjener.

Lammet, sønderknust, elendig

ser du at den gjenforener

deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket

hjelper deg som dine venner.

Dine nederlag er rike

gaver lagt i dine hender.

En gang skal du, tilfredsstillet

av å bli din skjebne verdig

vite: Dette har jeg villet

Alt som skjer meg, skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes

grønne skog er gjenomvandret:

Intet vil jeg annerledes.

Intet ønsker jeg forandret.