Cecilie gjør ting hun ikke kan… og ettertenker litt

Jeg har alltid ønsket at jeg kunne spille piano.

Som andre barn løp jeg alltid bort til pianoet uansett hvor det stod, åpnet lokket og begynte å spille noe. Gjerne Til Elise – første 10 toner. Drømte om eget piano og pianotimer, men det var helt utopi med vår økonomi. Jeg fikk gitar – var glad i den, men det ble aldri det samme. Lærte å spille blokkfløyte også, men også den ble lagt ganske fort bort.

For noen år siden fant jeg ut at nå – nå var tiden inne til å ta opp drømmen.
Så jeg (les: vi) kjøpte piano. Og jeg fikk pianoboka til Bjørnov i julepresang, og satte meg ned med skalaene. Det var moro, og helt umulig. Så pianoet fikk støve ned en stund.

 

Prestasjonsangst

For å gå til pianolærer…? Som heeelt nybegynner…? På nivå med førskolebarna….? Den satt langt inne, ja. Jeg mener – jeg visste hvor C var (trodde jeg). Men der stoppet det også helt opp. Og jeg liker å være god i det jeg gjør. Å gjøre noe jeg ikke kan fra før er alltid et løft.

Men i fjor tok jeg motet til meg, og ringte pianolæreren. Nå har jeg fått undervisning snart et år, og elsker det.

Siden jeg er voksen og ikke med i noe opplæringsprogram, slipper jeg unna konsertene, så jeg har faktisk aldri spilt for noen andre enn husets beboere. Og pianolæreren.

 

Bryte egne grenser – lett for noen, ikke for meg

I dag sang jeg for pianolæreren min – det satte i gang noen tanker

Det er første gang jeg har sunget «solo»for noen i hele mitt liv (elsker å synge, men bare for barna, eller i kor/fellessang). Er helt skjelven enda jeg, og litt stolt for at jeg turde.

Samtidig må jeg reflektere litt.

Jeg forventer av barna våre at de skal prestere mens andre ser og hører på. Jeg, og samfunnet, forventer at de presenterer skoleoppgaver, og synger og spiller skuespill på skoleavslutninger. De skal vise hva de har lært på fotball, i korps, på all-idrett, på hesteryggen, i alle sammenhenger, nesten før de har startet opplæringen, med publikum.
«Det er jo bare foreldre, vi vil dere alle vel», har jeg tenkt. Mens de bommer på tonene, faller av hestene, scorer selvmål og synger falskt. Og hvis de ikke gjør det perfekt, har jeg tenkt at det er sjarmerende, at de bør tåle det og prøve igjen.

Er det bare meg som tenker slik? At hvis de ikke får det til, er det ikke så farlig, de kan jo prøve igjen? At det er ikke noe å ta på vei for at 50 mennesker så at du mistet fokus og glemte hvor du var – glemte replikken – bommet på ballen. Det er ikke noe å gråte for, grue seg til osv.

I dag tenker jeg – «Er det ikke???!?» Jeg møtte meg selv i døra.

Å synge for pianolæreren min som bare vil meg vel – bare oss to i et rom – var for meg ekstremt sårbart. Å synge/spille piano for mer enn en person (utenom nærmeste familie) ville vært heeeelt uaktuelt. Jeg er jo ikke noe flink, jeg kommer til å drite meg ut. Jeg ville garantert ikke sovet natten før, og jeg ville vært dårlig etterpå om jeg ble tvunget.
Sett meg gjerne på en scene foran 500 mennesker og be meg snakke fag – no problem.
Men å blottstille meg på et felt hvor jeg er nybegynner, novise, usikker – se det er noe helt annet.

Ida – 10 1/2 år – spiller solo på trompet for mange mennesker, har gjort det noen år nå. Hun er utrolig flink, og det koster henne utrolig mye.
Jeg har visst at det koster henne lenge, men etter å ha hatt en mini-solo for ett menneske i dag, forstår jeg det bedre.

Jeg har aldri presset noen av barna til å gjøre noe de ikke selv har lyst til – det er jeg glad for. Fremover kommer jeg nok også til å være forståelsesfull i forhold til nervene i forkant av det de selv har valgt å være med på, og mer trøstende når de føler de har bommet på noe/ikke prestert så godt som de ville.

Det skal jo være en fordel for dem også, at mamma prøver ting hun ikke kan.

Så for å dra den helt ut da – her er meg med mitt piano – etter snart et år undervisning (på piano – aldri hatt sangundervisning). Det begynner å høres ut som noe som ligner på musikk, men det er lenge til det blir noen konsert. Klarer ikke å klippe i opptaket, så det blir «live-følelse», med 15-20 sekunder med oppstarts-støy og tangentbom på slutten.

En kommentar om “Cecilie gjør ting hun ikke kan… og ettertenker litt”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *