Hun møter blikket mitt.
Klart. Direkte.
«Hvem ER du?», spør jeg.

Jeg får ikke svar.
Hun holder blikket mitt fast,
Som i undring over at jeg ikke kjenner svaret.

Jeg har møtt blikket mange ganger før.
Trodde jeg kjente det.

Men det er likevel noe der.
Noe ukjent.
Noe jeg ikke vet hva er.

Jeg snur meg bort fra speilet.
Går ut i den nye dagen.
Undrende.

Hurra for meg som fyller mitt år

Tenk at jeg har fått gå på jorden i 43 år. Det er gaven sin det.

Jeg har alltid syntes det har vært litt stas å ha bursdag. Kanskje med unntak av det året jeg fylte 30 og ikke hadde oppnådd det jeg hadde planlagt (som var å ha to barn og stilling som markedsdirektør i Statoil). Å bli eldre er en gave som ikke alle er forunt.

Da jeg startet dette 43. året mitt på jorden – i desember i fjor – var jeg redd. Jeg fikk biopsi-resultater som hvisket om at det ikke er noen garantier her i verden. De første par månedene gikk med til å vente, håpe, frykte, tenke. Jeg skrev ned alle passord og la et sted jeg visste de ville bli funnet, og startet på en bok til hver av jentene mine der jeg fortalte dem hvor høyt jeg elsker dem.

Når jeg nå avslutter mitt 43. år og går inn i det 44., er det som frisk. For en gave det er!

Tenker jeg på alt jeg har fått oppleve, både gode og vonde ting. Kjærlighet og tap, lykke og dyp sorg, dansende jublende glede og tungsinn nesten (men aldri helt) uten fremtidshåp.

Jeg tenker på alle menneskene jeg har fått møte, både de som forsvant ut igjen av livet mitt, og de som ble der. Mennesker jeg fremdeles møter og mennesker jeg lurer på hvordan det går med. Og jeg kjenner hvordan enkeltmennesker berører meg mer og mer for hvert år.

Jeg ville ikke vært et eneste av mine 43 år foruten, og jeg ville ikke hatt ett eneste av dem om igjen.

Jeg møtte en klok dame da jeg var bare 22 år. Hun hadde grått hår, derfor var hun selvsagt gammel i mine øyne. Men så levende at hun bare trakk folk til seg. Jeg husker hun ble spurt en gang hva hun mente var den beste tiden i sitt liv, og hun svarte «Min beste tid er nå, jeg har aldri hatt det så godt som jeg har det nå». Det var en merkelig opplevelse for meg å høre det, jeg som trodde ungdom var alt. Jeg tenkte at sånn vil jeg leve. Jeg vil leve slik at hver dag – hvert år – føles som det beste jeg har hatt.

Livet er ingen dans på roser, og det 43. året har vært tøft på mange måter. Men det er fullt av mennesker jeg virkelig bryr meg om, ting som er viktige for meg, store og små følelser, og dagene og ukene gir meg en intens følelse av at jeg lever. Jeg tror ikke jeg kan ønske meg så mye mer.

Så jeg gratulerer meg selv med dagen i dag, måtte den bli god.

Jeg har alltid ønsket at jeg kunne spille piano.

Som andre barn løp jeg alltid bort til pianoet uansett hvor det stod, åpnet lokket og begynte å spille noe. Gjerne Til Elise – første 10 toner. Drømte om eget piano og pianotimer, men det var helt utopi med vår økonomi. Jeg fikk gitar – var glad i den, men det ble aldri det samme. Lærte å spille blokkfløyte også, men også den ble lagt ganske fort bort.

For noen år siden fant jeg ut at nå – nå var tiden inne til å ta opp drømmen.
Så jeg (les: vi) kjøpte piano. Og jeg fikk pianoboka til Bjørnov i julepresang, og satte meg ned med skalaene. Det var moro, og helt umulig. Så pianoet fikk støve ned en stund.

Prestasjonsangst

For å gå til pianolærer…? Som heeelt nybegynner…? På nivå med førskolebarna….? Den satt langt inne, ja. Jeg mener – jeg visste hvor C var (trodde jeg). Men der stoppet det også helt opp. Og jeg liker å være god i det jeg gjør. Å gjøre noe jeg ikke kan fra før er alltid et løft.

Men i fjor tok jeg motet til meg, og ringte pianolæreren. Nå har jeg fått undervisning snart et år, og elsker det.

Siden jeg er voksen og ikke med i noe opplæringsprogram, slipper jeg unna konsertene, så jeg har faktisk aldri spilt for noen andre enn husets beboere. Og pianolæreren.

Bryte egne grenser – lett for noen, ikke for meg

I dag sang jeg for pianolæreren min – det satte i gang noen tanker

Det er første gang jeg har sunget «solo»for noen i hele mitt liv (elsker å synge, men bare for barna, eller i kor/fellessang). Er helt skjelven enda jeg, og litt stolt for at jeg turde.

Samtidig må jeg reflektere litt.

Jeg forventer av barna våre at de skal prestere mens andre ser og hører på. Jeg, og samfunnet, forventer at de presenterer skoleoppgaver, og synger og spiller skuespill på skoleavslutninger. De skal vise hva de har lært på fotball, i korps, på all-idrett, på hesteryggen, i alle sammenhenger, nesten før de har startet opplæringen, med publikum.
«Det er jo bare foreldre, vi vil dere alle vel», har jeg tenkt. Mens de bommer på tonene, faller av hestene, scorer selvmål og synger falskt. Og hvis de ikke gjør det perfekt, har jeg tenkt at det er sjarmerende, at de bør tåle det og prøve igjen.

Er det bare meg som tenker slik? At hvis de ikke får det til, er det ikke så farlig, de kan jo prøve igjen? At det er ikke noe å ta på vei for at 50 mennesker så at du mistet fokus og glemte hvor du var – glemte replikken – bommet på ballen. Det er ikke noe å gråte for, grue seg til osv.

I dag tenker jeg – «Er det ikke???!?» Jeg møtte meg selv i døra.

Å synge for pianolæreren min som bare vil meg vel – bare oss to i et rom – var for meg ekstremt sårbart. Å synge/spille piano for mer enn en person (utenom nærmeste familie) ville vært heeeelt uaktuelt. Jeg er jo ikke noe flink, jeg kommer til å drite meg ut. Jeg ville garantert ikke sovet natten før, og jeg ville vært dårlig etterpå om jeg ble tvunget.
Sett meg gjerne på en scene foran 500 mennesker og be meg snakke fag – no problem.
Men å blottstille meg på et felt hvor jeg er nybegynner, novise, usikker – se det er noe helt annet.

Ida – 10 1/2 år – spiller solo på trompet for mange mennesker, har gjort det noen år nå. Hun er utrolig flink, og det koster henne utrolig mye.
Jeg har visst at det koster henne lenge, men etter å ha hatt en mini-solo for ett menneske i dag, forstår jeg det bedre.

Jeg har aldri presset noen av barna til å gjøre noe de ikke selv har lyst til – det er jeg glad for. Fremover kommer jeg nok også til å være forståelsesfull i forhold til nervene i forkant av det de selv har valgt å være med på, og mer trøstende når de føler de har bommet på noe/ikke prestert så godt som de ville.

Det skal jo være en fordel for dem også, at mamma prøver ting hun ikke kan.

Så for å dra den helt ut da – her er meg med mitt piano – etter snart et år undervisning (på piano – aldri hatt sangundervisning). Det begynner å høres ut som noe som ligner på musikk, men det er lenge til det blir noen konsert. Klarer ikke å klippe i opptaket, så det blir «live-følelse», med 15-20 sekunder med oppstarts-støy og tangentbom på slutten.